Kristinsdottir/​Willyson Vi må snakke om teater (på Rom for dans)

Vi må snakke om teater på Rom for dans – velkommen til deg som er en del av feltet, eller en alliert.

Internt i scenekunstmiljøene har det lenge vært opplevd som at ting står på spill. Flere politiske partier konkurrerer i sine alternative statsbudsjetter om kutt i finansiering av kultur. Scenekunstnere henges ut som pengehungrige fiender av folk flest, som i kulturelitistiske kunstnerlosjer deler ut olje- og skattepenger til seg selv og sine like.

Kunstnerne frykter at verden slik vi har kjent den, med søkbare midler tildelt av fagfeller på armlengdes avstand, står for fall. Dette, samtidig med at kunstinstitusjonene får stadig økende krav om egeninntjening, gjør at det i kunstfeltet har oppstått en intens jakt på kunstkonsumenter. Publikumsplasser må fylles opp for enhver kunstnerisk pris – eller kunstnerisk integritet, som det kalles internt.

Kulturdebatten er så tendensiøs, så preget av polarisering og frykt. Ja, ting er vanskelige for tiden, både i og utenfor feltet.

Men hvem er feltet? Altså kulturfeltet, eller kultureliten som de som er utenfor feltet og påstår å finansiere dem som er i feltet, kaller oss. De som er i feltet, er jo VI, kunstnerne, de skrivende, skapende og kanskje også de utøvende, som går fra prosjekt til prosjekt uten å bære ansvaret for samtidsrelevans eller finans.

Og produsentene? Nei, ikke de, de er ikke med på den måten, de lever av, ikke for feltet. Men dramaturgene og teatersjefene. Og kritikerne! Ja, kritikerne er også med i feltet, og VI, feltet, må stå sammen.